lørdag 2. februar 2008

Det har endelig gått opp for meg hvorfor jeg scrapper

Jeg har hatt skikkelig scrappesperre. Og da mener jeg skikkelig sperre. Den har vart i nesten 2 år. På de to årene har jeg laget ytterst få LOer, og de siste 9 månedene har jeg ikke laget en eneste en. Jeg har laget en del kort, men ikke scrappet med bilder.

Hva som har vært årsaken til det er litt ymse. Studier tar sin del av hverdagen, og scrapperommet har vært fylt med rot. Men den største årsaken er at jeg har rett og slett ikke hatt LYST! De gangene jeg har scrappet har jeg følt at det har sittet noen på skulderen min og kritisert meg så til de grader, at jeg bare har sunket mer og mer sammen, og endt med å pakke vekk tingene mine. Eller å lage kort som jeg føler at jeg mestrer i større grad. Jeg har vist frem albumene mine til noen som så har kommet med forslag til hva jeg kunne gjort annerledes på den og den LOen, og siden jeg ikke er hardhudet nok har dette gått inn på meg. Jeg har rett og slett ikke sett på LOene med samme øyne som før.

Det er snakk om 2 - TO - mennesker som har hatt slike kommentarer og sikkert 20 som har sagt helt omvendt. Men det er ikke de som jeg har husket. Så da stoppet det rett og slett bare opp for meg. Jeg har brukt noen dager i januar på å rydde scrapperommet ordentlig. Det er også der jeg sitter når jeg leser så det er kjekt at jeg får plass til skolebøkene mine når jeg skal lese...

Scrappelysten har kommet tilbake for fullt! Eller det vil si at jeg TRODDE det! Men da jeg satte meg ned med papirene så var det ikke så greit likevel. Jeg fikk tilslutt klort ned en LO som jeg ikke er så fornøyd med. Hentet et nytt album til poden på 4,5 år og la den inni der. Jeg viste den til han og sa at nå har du fått et album til og en ny side inni albumet. Og han ble så GLAD!!! Han slang armene rundt halsen min og ville jeg skulle lese teksten om og om igjen.

I dag fant jeg frem noen bilder av han fra i fjor og la de på scrappepulten. Han kom inn, så dem og brøt ut; skal du lage enda mere til albumen min, mamma?!? Og kikket opp på meg med verdens bredeste glis og lykkelige øyne. Og da skjønte jeg det! Jeg scrapper ikke for alle andre. Jeg scrapper for ungene mine. For å dokumentere deres barndom og hverdagslige hendelser. De bryr seg ikke om det er gammelt eller nytt stæsj, om mammaen scrapper enkelt, eller om det er lite eller mye pynt på. Men de bryr seg om historien bak bildene. Og de bryr seg om at mammaen "skræpper" bilder av akkurat dem. Dette skal jeg ta med meg videre. Jeg har sagt ved flere anledninger at jeg scrapper for ungene mine. For å dokumentere deres hverdag.

Først nå kan jeg stå 100% for hva jeg sier. Og først nå. Og akkurat det er det litt skremmende å tenke på atjeg ikke har skjønt før nå.

2 kommentarer:

katrine sa...

Så vakkert skrevet. Også så stor overføringsverdi til så utrolig mye annet i livet.

Kerstin sa...

Kjære Lisbeth. Nå sitter jeg her med tårer i øynene :) Klart det er derfor vi scrapper. Hva skal vel vi med skryt og annerkjennelse av andre enn vår egen fine, gode familie? Jeg har aldri scrappet så mye som når jeg har tatt cellegift. Da har alle tankene og følelser for min herlige familie kommet ned på papiret sammen med bildene. Glad ideg!

PS! Du er flink!!!!