Selvtilliten øker gradvis

Før strikket jeg hva som helst og gikk på med krum hals og fantes ikke redd for noe. Med årene har noe skjedd for plutselig befant jeg meg på et punkt hvor jeg ikke turte å begi meg ut på noe nytt.

I fjor forsøkte jeg meg på Selbuvotter igjen og selv med god hjelp av min kjære Jane så ble jeg ikke fornøyd. Greit nok at jeg er over gjennomsnittet selvkritisk, men det ble altså ikke bra! Jeg har gjort flere forsøk etter det, men alle har enten bare blitt liggende, eller så har jeg tatt de opp.

I romjula så jeg en bestemor som hadde en Selbuvott til mobilen sin, og da skjønte jeg at det er det perfekte prosjektet for meg. Etter å ha bablet om dette på forumet så satte Ruth i gang og lagde en og den er så fin at jeg da fikk det endelig sparket til å sette i gang jeg også.

Jeg har fått mange råd og tips, kyndig hjelp og veiledning og jeg følte meg bevæånet til tennene da jeg tok fatt på Selbuhelvetet. Dagen har vært planlagt i over en uke, nødvendig motivasjon er innkjøpt (det er selvfølgelig deilig garn), mann og barn er sendt av sted, og kattene har fått mat og lever livet hhv på fanget mitt og ute.

Kjempemotivert satte jeg i gang med klump i halsen og så viser det seg at jeg foreløpig ikke har møtt på en eneste hump i veien! Dette går jo over all forventning. Jeg har ikke nådd mål enda, men jeg er da godt i gang!