Noe ferdigstilles mens andre ting frogges

Frøkna som Jonas hadde i førsteklasse fikk baby i juni. Jonas og jeg har strikket et Nøstebarnsteppe i babyull på tykke pinner som hun fikk i gave sammen med dette kortet vi også samarbeidet om. Det å strikke et slikt teppe sammen med et barn som ikke kan strikke, gikk overraskende greit. Til å begynne med måtte jeg holde mine hender over hans, men etterhvert klarte han å strikke selv år jeg satt ved side av og overvåket.

På Hobbyboden er det flere damer som har startet på en Stjernejakke fra Sandnes. De fleste ser ut til å strikke denne i Alfa på pinner 7. Tykke pinner og en varm jakke fristet meg så mye at jeg satte i gang. Jeg strikket i mange timer fordelt på to netter og fikk da ferdig en bole og mesteparten av  det ene ermet. Men til tross for at strikkefastheten er holdt så blir ikke jakka noe pen! Jeg syns den er for slaskete i formen og ermene er alt for vide etter min smak. Jeg hadde tenkt å bruke den under annet tøy, men det er vanskelig når det er så vide ermer. Ergo frogger jeg denne, dvs at jeg rekker den opp, og jeg har lagt opp færre masker på tynnere pinner. Nå håper jeg at denne blir passe... Fargen er mørk brun, men bildet er tatt på kvelden og med sterk blitz.

Epikhariia

Epikhariia legger seg der hun vil, og en av favorittstedene er oppå meg mens jeg ligger og surfer på PC'en. Bildet av meg er lite flatterende, men den viser virkeligheten slik den er. Helt uten retusjering, sminke eller styling. 

Epikhariia har kommet

Søndag reiste mannen min og vår gode venninne Tone til oppdretter for å hente hjem Epikhariia. Vi har vært så utrolig heldige å få vår 2 katt fra samme oppdretter som vi kjøpte Lazar av. De har gode og solide katter i oppdrettet sitt og vi er stolte over å ha katter fra dem. 

Lazar var ikke så fornøyd over å få hjem Epikhariia. Han syntes nok at hun kunne reise hjem for han murret, freste og spyttet mot henne. Hun derimot var vennlig og imøtekommende og ville mer enn gjerne kose og hilse skikkelig på han. Hun kjenner sin besøkelsestid og søkte til Tone og meg for trøst og støtte. 

Mandag morgen bar det avgårde til veterinæren for å få henne sterilisert. Hun fikk en brå start på oppholdet hos oss, men vi vurderte det dithen at det er bedre med to sjokk på en gang enn at hun skal bli vant til å være her og så skal hun utsettes for steriliseringen. Hun har på seg det veterinæren kaller for en body, men den er mistenkelig lik en tvangstrøye! Stakkars liten som skal ha på denne i nesten 2 uker. 

Det går litt bedre mellom Lazar og Epikhariia nå så vi har et håp om at de skal bli venner i løpet av noen uker. Det er mindre spytting og fresing fra Lazar og hun er mer forsiktig når hun nærmer seg han. Hun er en katt som er mer kosete enn Lazar og hun er mye mye mindre enn han. Først nå skjønner jeg akkurat hvor stor Lazar er for han er visstnok ingen liten katt ... 

Her er noen bilder av deres første møte hvor Lazar freidig gikk inn i hennes bur og la seg og bilder av stakkars lillepusen i tvangstrøye. Å kalle henne for lillepusen er egentlig frekt da hun blir 4 år i august. Hun er en stor og flott dame med en liten og vakker kropp.  

Give Away hos Annika

Annika Sylte har give away i bloggen sin i anledning at hun har blogget i ett år. Gratulerer så mye med 1 år som blogger, Annika! Jeg ser frem til å følge deg og bloggen din i årene som kommer. 

Du kan være den heldige vinner av et bilde hun har laget. Alt du trenger å gjøre er å kommentere innlegget hennes, velge ut et bilde og så linke til innlegget i bloggen din. 

Det er Annika som har laget det vakre bildet som nå henger over sofaen min. Heldige meg! Hun lager nydelige bilder som formelig spruter av energi. Det er vel verdt å bruke noen minutter inne på bloggen hennes for å se på det lekre hun lager. 

Morten eldstemann var så heldig å få et trykk av henne da han knapt klarte å reise fra Annika etter at han så Angelina. Sjekk den søte jenta. Ikke så rart han liker henne? 

Jeg får fremdeles ikke lov til å legge inn bilder i bloggen min, kun linke til nettsider.

Take me to the moon

Noen ganger møter man mennesker som setter spor i en. I dag har jeg møtt en dame som kommer til å gi meg mye i mange år fremover. Siden vi skal ha en katt til og siden vi har et så lite klorestativ til katten har jeg vært på utkikk etter et større klatrestativ. I dag så jeg et på Finn.no. Tok kontakt med damen og etter litt sms frem og tilbake så fikk jeg det for meg at jeg skulle ha det klorestativet. Det var ikke spesielt billig og hun bor 50 min unna meg å kjøre. Jeg var på grensa til et migreneanfall og hadde allerede oversteget mine antall minutter utenfor sofaen med mange, mange minutter. Men det var noe som gjorde at jeg bare måtte ha det klorestativet. Alene med barna er jeg også og de var ikke akkurat villige til å sitte i bilen i 2 timer, men de lot seg bestikke med løfter om enda mer ukepenger denne uka

Vi kom ned dit etter en pit-stop på veien hvor minsten fikk gått på do. Da vi kom ned dit kalte naturen igjen så jeg spurte pent om han ikke kunne få låne doen? Vi ble invitert med inn og i gangen deres hang det et bilde som jeg ikke klarte å ta øynene av. Jeg klarer ikke å forklare hva det var med det bildet, men det traff meg. Det har bare skjedd en gang før og det bildet henger i stua mi og har gjort det i mange, mange år (jeg tror jeg kjøpte det i 1995). Uansett; Bildet er veldig spesielt og det er ikke et type bilde jeg normalt sett hadde kjøpt. Vanligvis hadde jeg bare gått forbi bildet, eller kastet et hastig blikk på det og tenkt at det var spesielt. Jeg hadde definitivt ikke vurdert å ta det med meg hjem.

Jeg vet ikke hva det er med bildet, men det utstråler en enorm energi til meg. En sterk kraft som rører med noe dypt inne i meg. Noe jeg ikke klarer å sette ord på da mitt ordforråd er for lite og ikke minst fordi jeg ikke tror det finnes ord som er dekkende nok til å kunne forklare. Jeg slet med å reise derfra etter å ha lastet klorestativet til Lazar inn i bilen.

Heldigvis har jeg en mann som skjønner hva kona snakker om når hun ringer og babler avgårde om et merkelig bilde han sikkert synes er stygt, men som hun ikke orker tanken på at noen andre skal kjøpe og henge på veggen. At bildet ikke skal få fortsette å utstråle energi og en kraft til henne og andre det måtte berøre. Heldigvis er mannen en grei mann og sier at om fruen vil bruke pengene sine på det bildet så er det i orden for han. Han bryr seg egentlig ikke.   

Bildet er mitt og en dag skal jeg kanskje vise det frem til dere også? Nysgjerrig på kunstneren? Hun heter Annika Sylte og har hjemmesiden www.annika.no Titt gjerne innom henne! 

NB! Jeg føler for å spesifisere at bildet til Annika heter Fly me to the moon. Årsaken til at mitt innlegg heter Take me to the moon er at det er det jeg føler at dette bildet gjør med meg. Det fikk jeg ikke sagt klart nok i bloginnlegget mitt så derfor kommer det en lite edit her. 

Mine Bellas Mittens

Damene på Hobbyboden har kreert det ene paret med Bellas Mittens etter det andre, og jeg ble etterhvert så fristet til å prøve mønsteret at jeg måtte strikke to par.

Det lilla paret er i Fritidsgarn og pinne nr 5. Det gikk med bittelitt under 2 nøster (100 gr). Da passer de en liten damehånd og ikke ei med så lange fingre som meg. Det er gitt bort til min gode venninne Monika.

Det oransje paret er i Eskimo. Der brukte jeg pinne nr 6. De passer perfekt til meg. Jeg husker ikke antall nøster brukt, men jeg kan veie dem om det er interesse for det.

Pussig sittestilling for en katt

Ja sånn sitter altså katta vår! Det er vel det og den enorme pelsen hans som får mest oppmerksomhet av gjester. Jeg må innrømme at han sitter på en latterlig måte, men jeg ser jo at det er praktisk når han rengjør magen og halen. Han får et godt utgangspunkt for jobben, uten tvil! Legg merke til de lange tustene under høyre bakben! De er så skjønne! Dessverre slites de fort bort når han løper og klatrer ute.

Calorimetryer

Jeg har på bestilling strikket to Calorimetry'er. Dette er de mest praktiske pannebåndene jeg har vært borte i. De er supre for dem som har langt hår da det smaler bak i nakken. Også perfekt for dem med små hoder da pannebåndet kan justeres etter hodet det skal brukes på. Det holdes sammen av en knapp i nakken, og på grunn av at man strikker midtpartiet bredere enn sidene (og derfor snur og lager hull i arbeidet) blir det flere hull til knappen i passende avstand.

Jeg fant oppskriften på knitty Oppskriften er på engelsk. Her er den oversatt til norsk av LindaN

Mine to er strikket i Sisugarn og jeg har lagt opp 130 masker på p.nr. 3.5. Det var den pinnen jeg hadde som var ledig. Jeg syns de passer perfekt for en voksen.

Det nærmer seg 7 mnd

11. juli var vi så heldige at vi fikk hentet hjem en Sibirkatt. Disse 7 mnd som snart har gått har bydd på mye med den lille tassen i hus. Han har brakt med seg mye latter og glede i familien, og en ubeskrivelig form for kjærlighet. Men han har også brakt med seg uro og bekymring. Det har vært som å få en baby til i huset.

  

Sjekk den pøbelen av en katt! Han har krøpet inn i skapet hvor vi har vaskemidler og bæreposer og det er ikke et sted han får lov til å være. Men gjett om det er spennende nettopp fordi! 

  

Noen flere som har katter som sitter på denne måten? Er det rart vi menneskeliggjør katta? 

Lazar er en vakker skapning både inni og utenpå. Han er høyt elsket av oss og vi er så takknemlige for at vi har vært så heldige å få være eiet av verdens vakreste Sibirkatt. Ja for er han ikke vakker?

Nye votter til meg selv

Jeg syns at Give a hoot-vottemønsteret er så godt. Det har en litt spesiell (for meg i hvertfall) tommel og de sitter veldig godt på hånda. Jeg justerte mønsteret noe og lot være å strikke uglene. Måtte strikke dem en god del lenger, men nå passer de helt perfekt til mine hender. Det gjenstår å feste tråder før de kan brukes, og så er jeg litt usikker på om og evnt hvordan de skal pyntes. 

Det pinlige er at jeg ikke klarer å huske hvilket garn jeg brukte på disse, ei heller pinnenummeret. De ble strikket nå i januar, så en kan trygt si jeg har dårlig hukommelse. 

Årets første strikkeprosjekter

Jeg har meldt meg på Lille Rosins kalender 2010 på Hobbyboden. Det er en genial along slik jeg ser det. En along er når mange gjør det samme samtidig om det ble forståelig? I januarmåneden har Lille Rosin laget et par nydelige Hello Kitty pulsvanter som skal strikkes. Jeg har strikket disse, men jeg finner ikke igjen monteringsnålene mine så jeg har ikke fått festet trådene eller sydd på Hello Kitty mønsteret. Men det kommer så fort formen tillater at jeg leter litt bedre! 

Jeg har strikket pulsvanter før, men dette mønsteret er genialt! Begge gutta likte vantene, og spurte om jeg kunne lage dem i andre farger? Kan du skjønne at de ikke vil ha rosa? De ønsker også et annet motiv enn Hello Kitty. Tusen takk Lille Rosin! Jeg tipper at dette mønsteret vil bli brukt som utgangspunkt for flere par pulsvanter her i huset! Jeg har ikke fulgt oppskriften til punkt og prikke for den forsvant brått, men det er i såfall bare avslutningene som er annerledes.

De er strikket i rester av Smart (off-hvite) og Karisma (rosa). De veier til sammen 40 gram.

LItt bilder fra julegaver

Jeg har laget mange par sokker og mye annet før jul. Det ble flere par pulsvarmere, pulsvanter, votter, lue og en haug med sokkepar. 

Her er et lite utvalg av det jeg laget. De grønne vottene har jeg ikke tatt bilde av etter runden i vaskemaskina. Jeg skal ta bilde av alt jeg lager dette året. Jeg er med på 52 par sokker på ett år på Ravelry, men siden jeg ikke har tatt bilde av alle parene før jeg ga dem bort får jeg ikke fulgt opp den utfordringen. Men i 2010 skal jeg gjøre en større og bedre innsats på den fronten! 

Ekstra juletrepynt

Det var spennende denne julen med Lazar på 9 mnd og all julepynten. Han har prøvesmakt på det meste av nisser og engler, men det som virkelig falt i smak var juletreet! Det var trolig den beste julegaven han kunne få (ja, klart han fikk julegave under treet han også!). Han har klatret i treet flerfoldige ganger pr dag og natt. Yndlingsleken var å sitte i treet, snike seg forsiktig ut på en av grenene og spille ping-pong med kulene til de til slutt føk av juletreet og havnet et sted i rommet. Det var også fryktelig morsomt å løpe opp og ned trestammen så fort som mulig. Dette gjorde også at julekulene spratt veggimellom. 

 Lazar passer på mammaen sin når mammaen må lades opp.

Bare avslørt av øynene

Mannen skiftet på senga til ene sønnen og kastet alt av kosedyr i fotenden. Det er bare blitzen som gikk av i øynene på katta som synliggjør han. Han var på "forbudt område" på jakt etter et nytt bytte. Han har nemlig spist av haler, snute og ører på tidligere bytter som rev, flere mus og et Mummitroll.

Slik ser Gutta Boys ut i dag. Morten er nyklippet og stylet. Jeg burde vel strengt tatt brukt tid og energi på julekort, men vi har bestemt at det ikke blir sendt ut julekort fra heimen i år. Håper på mer energi og en frisk kropp neste år! 

Flere bilder av Husets Hersker

Det øverste bildet er slik han ser ut nå med vinterpelsen på. De andre er med sommerpelsen. 

Bilder av Lazargutten vår

Det har vært etterlyst bilder av skjønningen vår så her kommer det et knippe. Han liker ikke så godt å bli tatt bilde av. Helst vil han slikke på objektivet...

Vi har fått oss katt

I går var vi og hentet en nydelig Sibirkatt som heter (N) Cirkumpolare Lazar. I dagligtalen heter han bare Lazar. Det uttales Lasaar for de som lurer på det. Vi hentet han i Ulefoss ikke så langt fra Skien. For to uker siden var vi og så på han og ble kjent med oppdretterne hans, og etter det besøket visste vi at vi har valgt rett oppdretter og rett katt. Sånt kjenner man jo på kroppen, ikke sant? 

Lazar har vært hos oss en natt og en dag nå og det er stor forskjell på den katten som kom inn i går kveld og den katten han er nå. Han har brukt tissekassa og spist og drukket bra. Han har lekt mye og sovet litt (mindre enn han pleier, men det er nok normalt). Og han har utforsket og vist oss at han er en standhaftig liten fyr! "Åh? Fikk jeg ikke gå på stuebordet sa du? Det glemte jeg visst". Vi knipser i fingrene og sier nei og han piler ned igjen med flate ører og mjauer fornærmet.

Han er en liten tass som prater mye! Om ungene eller mannen går opp i 2 etasje eller ut, så sier han fra. Kommer til meg og sier i fra at nå gikk dem. Han følger etter opp, og står en stund og mjauer ved døra om de er ute. Det er tydelig at han liker at familien er samlet. Han er veldig nysgjerrig på gangen vår. Der har vi to speildører og det er jo så spennende med den katten som tydeligvis bor ute i gangen. Da maler han og skyter rygg! Litt av en kombinasjon... Maler gjør han forresten omtrent hele tiden, så jeg sier at nå har traktoren startet igjen. Det er superkoselig at han maler, det er nok et tegn på at han trives her hos oss. 

Legger ut bilder senere for nå vil brått ikke blogger at jeg laster opp noen bilder *grrr*

Zorry, også kjent som Zorro

Jonas feiret bursdagen sin med deler av familien for to helger siden. Han fikk brått ideen om at han skulle gi billetter til gjestene ved porten. Han tok et dypdykk i utkledningstøyet og fikk hjelp til å få på Zorro-klærne arvet etter storebror. Blid og fornøyd halte han en kjøkkenstol, en saks og skattekista ut til porten og satte seg til å vente på gjestene som skulle komme. Dette var 3,5 t før gjestene var ventet og jeg gikk ut for å høre om han kanskje skulle vente litt med å sette seg ut siden det var veldig varmt den dagen og lenge til gjestene kom? "Jeg er Zorry mamma! Jeg må passe på at ingen kommer som ikke skal være her!" Poden ga opp en drøy halvtime etterpå. Og da gjestene kom var det ingenting som minnet om at Zorry hadde voktet porten og sørget for at ingen uvedkommende slapp inn på hans vakt. 

Jeg er klin hakke gal

Nei, jeg har ikke funnet ut at jeg er det før nå. Noen har litt tyngre for det enn andre *fnis*. Jeg fikk akutt låsning i illosacral (IS) leddet på høyre side i går og det resulterte i at jeg flatet ut på sofaen med smertestillende og ispose. Og selvfølgelig en pc bygget såpass opp at jeg kunne surfe. For dem som ikke er så kjent med anatomien så er det bekkenleddet i ryggen, sånn omtrent i korsryggen. Mitt låste seg så hele meg ble skjev.

Surfingen førte meg inn på et av flere forum jeg er medlem av, nemlig Hobbyboden. Der ble jeg sterkt fristet til å delta i en utfordring om man kan kalle det for det, på et annet forum jeg er medlem på nemlig Ravelry. Utfordringen går ut på at man skal strikke 52 par sokker fra 1. juni i år til og med mai 2010, altså neste år. Det er ett sokkepar i uka det! Og det for en strikker som vanligvis strikker maks ett par i året... Så ja jeg er klin hakke gal. 

Nå er det slik at det skjer jo ikke noe om man ikke klarer målet. Og målet mitt er at dette skal gjøre at jeg får strikket flere sokker og om jeg får til det er mitt mål oppnådd. Så får jeg heller leve med skammen over at jeg ikke klarte alle parene. Jeg fikk et tips om at prematursokker også teller med så jeg ser for meg at jeg bruker hele mai neste år på å produsere prematursokker *lol*

Her er mitt første par som er påbegynt nå. De skal etter planen passe til Jonas og lages i On-Line garn. Bruker pinne nr 2.5 og 3 og sokkene passer nok perfekt oppi gummistøvlene en sur høstdag på skolen.  Bildet er tatt i mørten med mobilen så det ser litt rart ut. Men akk så kult det er å strikke med selvstripende garn! Jonas elsker fargene så det passer jo bra. Det er blå, grønn. svart og grått som er fargene i garnet. Og det blir neppe to like par sokker.

Noen nye kort fra denne kanten

Påsketreff er trafisjon i venninne-gjengen, og dette året er ikke noe unntak. Her er kortene jeg lagde på treffet.

Thermisen er ferdig

Inspirasjon og mønster til denne halsen fikk jeg i denne bloggen. Jeg forelsket meg totalt i halsen etter at jeg så den i bloggen til Elisabeth. Elisabeth er en stor inspirasjonskilde for meg. Thermisen er strikket i dobbel tynn Alpakka fra Du Store Alpakka. Jeg brukte pinne nr 3,5. Da fikk jeg den slik jeg ville, nemlig passe stram til at den står litt opp og beskytter halsen godt. Nå mangler den knapper og festing av tråder før den kan tas i bruk. Thermisen fikk følge av storesøsteren til mitt alter ego. Mymlen er også mitt nick på flere strikkeforum. 

Ferdig med sokkene

Jeg er ferdig med ankelsokkene. De er strikket i et garn som heter Fabel. Har brukt dobbel tråd og er forelsket i garnet allerede. Blir definitivt ikke de siste sokkene i dette garnet!

Skal ta bilde i morgen og legge inn. Ble ikke helt fornøyd med sokkene da jeg syns at hælen ble så stygg. Men de passer til å ha i i kurven min for gjester så jeg tok de ikke opp. Blir trolig flere ankelsokker på meg også, men da må jeg lage en annen versjon av hælen. Er så pirkete at det ikke blir ett par til med stygg hæl.

Årets kort - så langt

Det har blitt noen få kort dette året. Ei på et forum jeg er på sa at hun bestandig lager kort av restene hun har brukt på LOer. Lager kort med en gang altså. Med det resultat at hun alltid har et kort for hånden og at bunken med restepapir er minimal. Dette syns jeg var så smart at jeg adopterte ideen. Det vil si at jeg lagde to minikort (10x10) av restene etter hovedkortet. Det var virkelig genialt syns jeg, for ofte sitter jeg igjen med noen små rester jeg aldri helt får brukt. Og flere anledninger som kommer veldig brått på. Og hvor jeg da mangler et kort!

Det har endelig gått opp for meg hvorfor jeg scrapper

Jeg har hatt skikkelig scrappesperre. Og da mener jeg skikkelig sperre. Den har vart i nesten 2 år. På de to årene har jeg laget ytterst få LOer, og de siste 9 månedene har jeg ikke laget en eneste en. Jeg har laget en del kort, men ikke scrappet med bilder.

Hva som har vært årsaken til det er litt ymse. Studier tar sin del av hverdagen, og scrapperommet har vært fylt med rot. Men den største årsaken er at jeg har rett og slett ikke hatt LYST! De gangene jeg har scrappet har jeg følt at det har sittet noen på skulderen min og kritisert meg så til de grader, at jeg bare har sunket mer og mer sammen, og endt med å pakke vekk tingene mine. Eller å lage kort som jeg føler at jeg mestrer i større grad. Jeg har vist frem albumene mine til noen som så har kommet med forslag til hva jeg kunne gjort annerledes på den og den LOen, og siden jeg ikke er hardhudet nok har dette gått inn på meg. Jeg har rett og slett ikke sett på LOene med samme øyne som før.

Det er snakk om 2 - TO - mennesker som har hatt slike kommentarer og sikkert 20 som har sagt helt omvendt. Men det er ikke de som jeg har husket. Så da stoppet det rett og slett bare opp for meg. Jeg har brukt noen dager i januar på å rydde scrapperommet ordentlig. Det er også der jeg sitter når jeg leser så det er kjekt at jeg får plass til skolebøkene mine når jeg skal lese...

Scrappelysten har kommet tilbake for fullt! Eller det vil si at jeg TRODDE det! Men da jeg satte meg ned med papirene så var det ikke så greit likevel. Jeg fikk tilslutt klort ned en LO som jeg ikke er så fornøyd med. Hentet et nytt album til poden på 4,5 år og la den inni der. Jeg viste den til han og sa at nå har du fått et album til og en ny side inni albumet. Og han ble så GLAD!!! Han slang armene rundt halsen min og ville jeg skulle lese teksten om og om igjen.

I dag fant jeg frem noen bilder av han fra i fjor og la de på scrappepulten. Han kom inn, så dem og brøt ut; skal du lage enda mere til albumen min, mamma?!? Og kikket opp på meg med verdens bredeste glis og lykkelige øyne. Og da skjønte jeg det! Jeg scrapper ikke for alle andre. Jeg scrapper for ungene mine. For å dokumentere deres barndom og hverdagslige hendelser. De bryr seg ikke om det er gammelt eller nytt stæsj, om mammaen scrapper enkelt, eller om det er lite eller mye pynt på. Men de bryr seg om historien bak bildene. Og de bryr seg om at mammaen "skræpper" bilder av akkurat dem. Dette skal jeg ta med meg videre. Jeg har sagt ved flere anledninger at jeg scrapper for ungene mine. For å dokumentere deres hverdag.

Først nå kan jeg stå 100% for hva jeg sier. Og først nå. Og akkurat det er det litt skremmende å tenke på atjeg ikke har skjønt før nå.